Aleris i samfunnsdebatten
Vi var nok mange som med stor interesse fulgte forrige ukes styremøte i Helse Nord. Jeg er imponert over administrerende direktør Marit Linds modige forslag og planer, og tror retningen hun peker ut er helt riktig.
Forslagene hennes omfatter også hvordan private helsetjenesteleverandører skal brukes i regionen framover – og når direktøren nevner Aleris-sykehusene i Bodø og Tromsø særskilt i sin innledning til styret, føler jeg behov for å bidra til den videre debatten. Lind varslet at bruken av private skal diskuteres mer i dybden på styrets mars-møte.
Det er store budsjettunderskudd og mangel på kapasitet som tvinger fram omstruktureringene Lind foreslår. I en slik situasjon er det viktig å spørre seg hvordan vi kan få mest mulig pasientbehandling ut av midlene vi har til rådighet. På enkelte fagområder har vi med vår organisering vist at vi kan utføre behandling og kirurgiske inngrep til en lavere kostnad enn de offentlige sykehusene. All den tid vi gjør det med like god kvalitet, er det et argument for at den ledige kapasiteten hos private som Aleris bør brukes mer.
Over hele landet er offentlige behandlingskøer rekordlange. I nord må pasientene vente opp mot to år på behandling på fagområder der vi private har ledig kapasitet. Tall fra Helsedirektoratet viser at det er sju år siden pasientene har måttet vente så lenge på behandling som de gjør nå.
Over mange år nå har Aleris bidratt til at Helse Nord kan levere på sitt «sørge for»-ansvar innen fagområder som ortopedi, ryggkirurgi, kardiologi, søvn, øre-nese-hals og plastikkirurgi – med gode tilbakemeldinger fra både oppdragsgiverne og pasientene. Våre bidrag har i hovedsak vært innen langsiktige ytelsesavtaler som vi har vunnet i pris- og kvalitetskonkurranse med andre aktører.
I forbindelse med pandemien har vi også på flere områder snudd oss raskt rundt og levert tjenester der den offentlige helsetjenesten selv ikke maktet å levere på behovet; det være seg koronatesting i kommuner, operasjonsstuekapasitet på UNN eller ryggkirurgi ved Nordlandssykehuset.
Betyr det da at vi bygger opp vår kapasitet på bekostning av de offentlige sykehusene, med bemanning «stjålet» fra Helse Nord? Nei, vi bygger et supplement. Med tilreisende ryggkirurg fra Aleris i Oslo, urolog fra Bærum og ortoped fra Stavanger, styrker vi kapasiteten i nord. Så er det også flere legespesialister som jobber hos oss ved siden av sin vanlige stilling ved et av de offentlige foretakene – og da alltid med tillatelse fra den offentlige arbeidsgiveren. Felles for dem er også at de sier de får gjort mer pasientbehandling hos oss enn når de er på jobb i det offentlige. Igjen: Vår tilstedeværelse bidrar til styrket kapasitet, mer pasientbehandling og økt fleksibilitet.
Har noen likevel sluttet i det offentlige for å begynne hos oss, slik direktør Lind sa på sist styremøte? Joda. I løpet av 2022 og så langt i år har én sykepleier og én leder gått fra UNN til Aleris Tromsø, mens tre sykepleiere sluttet ved Nordlandssykehuset til fordel for Aleris Bodø. Flinke folk, men det er knapt nok til å kalles en massiv kompetanseflukt eller være verdig en særskilt styrediskusjon.
Og for ordens skyld: Aleris, som er Norges største private helseforetak, sysselsetter i underkant av 1 % av medlemmene Legeforeningen og under 0,5 % av medlemmene av Sykepleierforbundet.
Norge har flest leger og sykepleiere per innbyggere i hele Europa – og, som Marit Lind selv påpekte i styremøtet, Helse Nord har 25 % flere enn landsgjennomsnittet for Norge. Den store diskusjonen bør med andre ord ikke handle om hvorvidt noen få sykepleiere begynner i Aleris, men heller om hvordan vi på best mulig måte bruker de ressursene vi har tilgjengelig. Hvordan kan vi lære av hverandre og sammen sikre riktig oppgavefordeling mellom profesjoner og sektorer.
La oss private gjøre det vi er best på, slik at de offentlige sykehusene kan fokusere på de oppgavene bare de kan løse! Og la oss sammen finne løsninger for å følge opp helsepersonellkommisjonens tydelige anbefaling om å bemanne i henhold til kompetansebehov og automatisere der den menneskelige kontakten ikke gir tilleggsverdi.
Å legge til rette for at folk velger – og blir – i helseyrkene, bør være høyt prioritert både i offentlig og privat sektor, men det betyr ikke at vi kan løse oppgavene på samme måte som før. Gjør vi det, må hver tredje person arbeide i helsetjenesten. Det er ikke bærekraftig.
Med snart dobbel kapasitet både i Bodø og Tromsø, vil vi i framtida i enda større grad være i stand til å være en bidragsyter til Helse Nord – slik at ventetidene for pasientene kan reduseres og samfunnets totale ressurser kan brukes på best mulig måte framover.