Brystene ble superfine, og arrene synes ikke!
Den første dokumenterte brystforstørringen ble gjennomført allerede i 1895 av Vincenz Czerny (1842-1916). Czerny brukte da et lipom (godarted fettkul) fra pasienten selv, og denne opererte han inn i brystene på pasienten.
Senere har en rekke stoffer vært injisert (for eksempel parafin og silikon) og forskjellige innretninger (gummi, glass, polyester svamper ovs) vært satt inn i brystene. Silikoninjeksjoner rett i brystene ble populært blant japanske prostituerte rett etter krigen, og dette spredte seg til USA. Man regner med at det ble utført over 50 000 slike behandlinger, med mye bivirkninger.
Det var først etter introduksjonen av silikonimplantater i 1963 av Thomas Cronin at resultatene av brystforstørring ble akseptable.
De første silikonimplantatene (1. generasjon) ble tatt i bruk tidlig på 60-tallet. De besto av en silikongele med et tykt skall av silikon rundt. Ganske snart ble det klart at denne protesen førte til en høy frekvens av kapseldannelse i brystet, dvs. at bindevevet rundt protesen ble tykk og hard og gradvis trakk seg sammen og gjorde brystene harde, ømme og runde som tennisballer.
Neste generasjon (2. generasjon) silikonproteser kom i 1972 og ble produsert til ca 1980. Disse protesene hadde også gelformet innhold, men et tynnere skall. Også disse protesene var forbundet med høy frekvens av kapselkontraktur, og var i tillegg mindre holdbare pga det tynne skallet og ga dermed i større grad rupturer.
Tredje (fra 80-tallet), fjerde (1993 til i dag) og femte (1993 til i dag) generasjons proteser hadde alle et mer viskøst innhold og et tykkere skall med et integrert barrierelag som forsøkte å redusere lekkasjen av silikon. Mens tredje generasjons proteser hadde en glatt overflate og en viskøs protesegele, fikk fjerde generasjons protese en ru overflate og en enda mer viskøs gele som ble kalt kohesiv gele. Femte generasjons proteser har en enda mer viskøs gele som kalles formstabil. Både fjerde og femte generasjons proteser har både runde og dråpeformede proteser.
Både innføringen av tykkere skall med en barriere som reduserte silikonlekkasjen samt innføring av ru overflate på protesene førte til redusert forekomst av kapseldannelse. Imidlertid er kapseldannelse fortsatt et problem med 4. og 5. generasjons proteser og en regner med en frekvens på mellom 5 og 10 % hvis pasientene undersøkes etter 5 år, og at denne frekvensen øker med alderen på protesene.
Etter hvert som protesene er blitt mer sofistikerte, er det kommet to skoler innen brystprotesekirurgien. Den ene skolen fokuserer på det brystet som er og tenker at protesen skal fylle opp den tilgjengelige huden. Det er dermed brystet og ikke protesen som gjør formen rund og fin. Brystet er et dynamisk organ hvor det i visse stillinger er naturlig med en form mens det i andre stillinger er naturlig med en annen form. De som tilhører denne skolen, bruker helst runde proteser.
Den andre skolen ser på protesen som et rammeverk som gir brystet den naturlige form og hud og pasientens kjertel danderes rundt dette rammeverket. Kirurger av denne skolen bruker helst dråpeformede proteser. Hva som er riktig, er ikke godt å si, og de fleste har i dag et pragmatisk forhold til det og veksler mellom de to metodene alt etter hva som er behovet hos den enkelte pasient.
Parallelt med utviklingen av silikonproteser er det kommet saltvannsfylte proteser fra 1965 og utover. Disse protesene har den fordelen at de hadde lavere kapselfrekvens og kan settes inn gjennom mindre åpninger i huden (navle, armhule eller mindre snitt i brystet). Ulempen med de første som kom var hovedsakelig lekkasje (opptil 75 %). Etter hvert fikk man sterkere skall rundt disse protesene også, men lekkasjeproblemet har fortsatt, men nå fra påfyllingsventilene. Andre problemer var at protesene gjerne dannet bølger i huden hvis de var lite fylt og var tyngre enn silikonprotesene noe som gjorde at de sank i brystet og tynnet ut kjertelvevet i nedre pol av brystet. Slike proteser benyttes i liten grad i Norge til brystforstørrelse, men i større grad i brystrekonstruksjon etter brystkreft. Saltvannsproteser fikk seg et skikkelig løft da silikonproteser ble forbudt i USA i 1993 for brystforstørring.
I Norge brukes saltvannsimplantater kun i liten grad. Silikon har aldri vært tatt av markedet i Norge slik det ble gjort i USA, og er derfor enerådende.
De første silikonprotesene var dråpeformede. Det var da en festeanordning på protesen for å hindre at den roterte. Problemer med dette festet gjorde imidlertid at man gikk over til runde proteser. Etter hvert som man fikk proteser med ru overflate, ble kom igjen dråpeformede proteser på markedet siden disse var i stand til å feste seg til underlaget.
Dråpeformede proteser er hevdet å være mer naturlige i form enn runde proteser, men det er en pågående debatt rundt det, og det er ingen enighet i fagmiljøet. For svært tynne kvinner er det likevel klart at dråpeformede proteser gir en mindre synlig kant oppad. Imidlertid er det en kjensgjerning at noen dråpeformede proteser roterer. For å unngå dette er det da viktig at proteselommen lages eksakt i størrelse i forhold til protesen. Det er også mer vanlig å legge en dråpeformet protese under brystmuskelen siden øvre pol, den flateste da presses inn og dermed hindrer en slik rotasjon. Det vanlige da er å dele den nederste del av brystmuskelen noe som gir mer smerter og ubehag i armen etter inngrepet. I Norge er det vanligst å legge inn runde proteser.
Spekulasjoner vedrørende fremmedlegeme reaksjon mot parafininjeksjoner i brystene og bindevevssykdom begynte allerede på 60-tallet i Japan. På 80-tallet begynte det å komme tilsvarende rapporter om silikonproteser og kollagensykdommer. Det var da spørsmål om lekkasje av silikon fra protesene ga opphav til dette. Imidlertid ble det ikke funnet spesifikke antistoffer mot silikon og man fant ingen sammenheng mellom tilstedeværelse av silikon i vevet og symptomer på bindevevssykdom. Produsentene av silikonproteser fikk i USA krav om å stille med dokumentasjon i forhold til sikkerhet rundt dette spørsmålet, og i 1991 satte FDA (Food and Drug Administration i USA) sammen en ekspertgruppe som vurderte sikkerheten. De konkluderte med at videre forskning rundt dette var nødvendig, men at det ikke forelå overbevisende data som tilsa at proteser måtte trekkes fra markedet i mellomtiden. Likevel trakk FDA i 1992 tilbake godkjenningen. Like etterpå gikk 400 000 kvinner til søksmål mot Dow Corning og Bristol-Myers Squibb for diverse plager etter å ha fått brystproteser. Dette endte med et forlik på 4 milliarder kroner, og de aktuelle protesene ble trukket tilbake fra markedet. Samtidig kom det rapporter rundt et spesielt proteseskall, polyuretan, som ble delvis nedbrutt i et kreftfremkallende stoff. Produsenten av disse protesene måtte trekke tilbake produktet etter et massivt press, selv om det senere ble tilbakevist at det var noen sammenheng mellom protesene og kreftfare.
I Europa og resten av verden fortsatte man å bruke silikonproteser til brystforstørring, og man fikk fortsatt bruke det i USA til brystrekonstruksjon. I flere år pågikk det spekulasjoner om silikonproteser og lekkasje av silikon kunne være forbundet med autoimmun sykdom (leddgikt, Bechterews sykdom osv.). På slutten av 90-tallet kom det en rekke store epidemiologiske studier som tilbakeviste sammenhengen mellom silikon og bindevevssykdom og i 2006 fikk to produsenter av silikonproteser godkjenning av FDA igjen.
Kapseldannelse har vært et problem med alle brystproteser siden de ble introdusert. Rundt enhver brystprotese dannes det en tett bindevevskapsel som omslutter protesen. Denne bindevevshulen kan bli tykk og hard og trekke seg sammen. Brystene blir da ømme og harde og blir etter hvert deformerte. Kapseldannelse er en fremmedlegemereaksjon mot protesen og slik fremmedlegemereaksjon ser man ved bruk av alle medisinske proteser, ikke bare i brystet. Det er først når dette arrvevet blir sykelig tykt at fenomenet gir plager for pasienten.
De første protesene som kom på markedet ga en alt for høy grad av kapseldannelse, trolig opp mot 50%. Man gikk da over til å lage mykere proteser, men pga høy grad av rupturer og silikonlekkasje fra disse protesene, ble fortsatt frekvensen høy. Man trodde at det å bevege protesene rundt i lommen som ble laget hindret slik kapseldannelse, og i tillegg til massasje av brystene begynte man å legge protesene under brystmuskelen. Dermed ville bevegelse av armen kontinuerlig masserte protesen, og kapselfrekvensen falt. Innføring av polyuretanproteser og etter hvert andre proteser med ru overflate gikk imot dette prinsippet. Da vokste proteseveggen fast i kapselen, og kapselfrekvensen falt igjen. Disse protesene hadde også mindre lekkasjeproblemer.
Med proteser med ru overflate er det ingen forskjell i kapselfrekvens i forhold til om protesen ligger over eller under muskelen. Langtidsoppfølging av de siste protesene gir en kapselfrekvens på ca 10-15%, mens kortere oppfølging (2-3 år) i forhold til 5. generasjons proteser gir en kapselfrekvens på 1-2%.
Selv om dagens proteser gir et tilfredsstillende resultat i forhold til utseende og bivirkninger, er det en kontinuerlig utvikling av alternative metoder til brystforstørrelse. Syntetiske fillere i særlig grad nedbrytbare materialer kan brukes i brystene, men har foreløpig ikke vunnet særlig popularitet i Norge. En annen retning er bruk av fett fra pasienten selv. Dette er teknikker som enda er på et tidlig stadium, og det er fortsatt en rekke spørsmål rundt denne metoden både i forhold til varighet og sikkerhet.
1889 Den østerrikske legen Robert Gersuny forsøker å injisere parafin i bryst med katastrofalt resultat.
1895 Første beskrevne brystforstørrelse. Den tysk-østerrikske kirurgen Vincenz Czerny brukte et lipom (godarted fettkul) fra pasienten selv, og denne opererte han inn i brystene på pasienten for å skape symmetri etter at pasienten hadde fått fjernet en kreftsvulst.
1945-50 Silikoninjeksjoner rett i brystet er populært blant japanske prostituerte.
1963 Første silikonproteser tatt i bruk av Thomas Cronin. Først nå ble resultatene akseptable.
1965 Saltvannsproteser tatt i bruk.
1972 Andre generasjons silikonproteser kommer på markedet
1991 I 1991 satte FDA (Food and Drug Administration i USA) sammen en ekspertgruppe som vurderte sikkerheten. De konkluderte med at videre forskning rundt dette var nødvendig, men at det ikke forelå overbevisende data som tilsa at proteser måtte trekkes fra markedet i mellomtiden. Likevel trakk FDA i 1992 tilbake godkjenningen.
1993 Silikonproteser fjernet fra markedet i USA.
1998 "Silicone breast implants neither cause auto-immune diseases nor rheumatic diseases and have no disadvantageous effects on pregnancy, breast feeding capability or the health of children who are breast fed. There is no scientific evidence for the existence of silicone allergy, silicone poisoning, atypical silicone diseases or a new silicone disease" German Society for Senology, Declaration of Consensus for the Security of Silicone Breast Implants-September 24, 1998.
2006 Silikonproteser igjen tillatt brukt i USA
